Annette forteller i seks korte kapittel om sin MS og livet sitt etter diagnosen. I det første kapittelet kommer vi til akkurat når hun har fått beskjeden av sin lege.
Kapittel 1 Beskjeden
"Jeg har fått MS", tenkte jeg. "Hvorfor akkurat meg? Kommer jeg til å havne i rullestol?"Hele mitt indre raste sammen når legen fortalte hva de hadde sett på MR-bildene. Han sa at å få MS i dag ikke var så ille som for ti år siden. Nå finnes det medisiner som bremser sykdommen. -Men jeg hørte ikke på ham: Selvsagt var det forferdelig! Det var jeg som var rammet - ikke han. Jeg hadde arbeidet innen pleietjenesten og hadde sett MS-pasienter i rullestol. Det hadde sikkert gått minst ti år siden dette, men jeg hadde ikke glemt dem.
Legen forlot meg - han skulle komme tilbake om en halvtime. Ville jeg at en sykepleier skulle komme inn til meg? "Nei, jeg vil ringe til mannen min", sa jeg.
Jeg ringte, men han var i et møte. Jeg ringte dit og fikk en sykepleier til å løpe og hente ham, midt i møtet. Jeg var fremdeles ganske fattet og innså hvor bekymret han måtte være før han kom frem til telefonen. Jeg hadde blitt innlagt litt plutselig dagen før, ettersom de ville ta MR (magnetisk resonanstomografi) etter en nevrologisk undersøkelse. Jeg hadde symptomer i hjernestammen og det var tydelig at nevrologen ikke var helt fornøyd. Mannen min, som er lege, hadde ringt en kollega dagen før og fortalt om de rare krampene i ansiktet og dobbeltsynet mitt. Jeg ble klemt inn mellom to andre pasienter som hadde time. Selv spøkte jeg og gikk villig med på å legges inn for raskt å kunne få gjort en MR. Jeg forsto ikke alvoret.
Da mannen min kom til telefonen, brast det ut av meg at jeg hadde fått MS. Og så kom reaksjonen - jeg strigråt. Han dro et lettelsens sukk, noe som fikk meg til å slutte å gråte med en gang og lure på om han hadde hørt hva jeg hadde sagt. Han fortalte om hva han hadde tenkt på kvelden i forveien. Han hadde tenkt på hjernesvulst, som var den verste muligheten, og MS, som var den beste. For ham var derfor MS den beste beskjeden jeg kunne gi ham. Jeg, som ikke hadde skjønt noen ting der jeg hadde ligget og ventet på undersøkelsen, begynte nå å innse at han hadde rett. Da nevrologen så kom tilbake, var jeg rolig og kunne høre på informasjonen hans om medisiner som bremser utviklingen av MS.
Klikk på lenken for fortsettelse...