”Det er som å ha vunnet førstepremie”

For drøyt et år siden var Eva-Lena deprimert, hadde vanskeligheter med å finne de riktige ordene, hadde dårlig hukommelse, var trett hele tiden og måtte sove 7-8 ganger om dagen.

For å få hverdagen til å henge sammen, skrev hun alt på lapper – til og med det hun nettopp hadde sagt, samtaleemner hun akkurat hadde diskutert. Det er vanskelig å tro når man ser henne i dag. Nå er da også situasjonen en helt annen. – Jeg begynte med en ny behandling. Det var som å få hjernen tilbake, sier hun.




Eva-Lena er 51 år gammel, gift og har tre barn. To døtre har flyttet hjemmefra, mens sønnen på femten går det siste året på ungdomsskolen. Hun fikk MS-diagnosen for 7-8 år siden, men tror at hun har hatt sykdommen mye lengre, iallfall i 15 år. De første merkbare tegnene kom i forbindelse med den siste fødselen. Hun ble svimmel, hadde problemer med å få det høyre beinet med seg og hadde øresmerter. Med diagnosen kom sinne og frustrasjon.

– Jeg spurte mannen min om han taklet dette eller om han ville skilles. Kona til fetteren hans har aggressiv MS, og det var det bildet han så for seg da jeg fikk diagnosen min. Men han syntes det var et rart spørsmål.
Eva-Lena fikk prøve en behandling, men hun tolererte den dårlig og noen ganger fungerte den ikke i det hele tatt.

- Det var som om noe herjet i kroppen hele tiden, og jeg var så trett at jeg kunne sove 7-8 ganger om dagen. All denne sovingen ble helt uholdbar til slutt. Jeg kjente meg bare dårligere og dårligere.

Sjalusi og sinne
De kognitive vanskelighetene kom fort. Eva-Lena hadde problemer med å huske, tenke og å finne ord. Selv om problemene kom sammen med attakk i begynnelsen, ble de raskt vedvarende og hun måtte forlate jobben med autistiske barn.

– Det var til stor sorg for meg at jeg ikke kunne fortsette å jobbe. Jeg elsket jobben min. Men det gikk ikke. Hvordan kan man jobbe med mennesker om man ikke husker noe? spør Eva-Lena retorisk.

Med de kognitive problemene fulgte depresjon og Eva-Lena mistet lysten til å leve. Ikke noe kjentes meningsfylt, hun brydde seg ikke om noe og ville helst sove. Personligheten forandret seg og hun ble enormt sjalu.

– Selv om mannen min tusen ganger sa at han elsket meg, trodde jeg ikke på ham. Jeg maste om hvorfor han ville bo sammen med meg, jeg som hadde MS, som bare sov og som knapt orket å leve.
Bråket påvirket hele familien og ikke minst sønnen hadde det vanskelig. Problemene hjemme kom i tillegg til den uvitenheten han møtte på skolen og direkte ondskapsfullhet.
– Han skammet seg og fikk høre at han hadde en "jævla MS-mor".


Evne til å se fremover
Etter mange runder fikk Eva-Lena til slutt prøve en ny behandling og virkningen kjentes nesten umiddelbart, forteller hun.
– Når jeg kom hjem etter den første behandlingen og så meg rundt, husket jeg liksom plutselig hvordan det så ut. Vinduene var skitne og det var rotete og kaotisk. Det var en veldig spesiell opplevelse. Som om jeg hadde fått en ny hjerne.

Effekten av den nye behandlingen har holdt seg. Eva-Lena har fått igjen evnen til å være positiv, lysten til å gjøre ting og har også nådd en slags aksept.

– Jeg aksepterer ikke å være syk, og jeg savner alt jeg ikke lenger kan gjøre. Fysisk er jeg nå som før, selv om jeg drar på høyrebeinet. Men jeg henger meg ikke lenger opp i MS og går rundt og tenker ”jævla sykdom” hele tiden. Nå kan jeg glede meg over ting og være som jeg var før. Jeg skal snart bli bestemor for tredje gang og jeg gleder meg veldig til det. Om man tenker etter, er det mye å være glad for. Det er som å ha vunnet førstepremie.

Hele familien merker forskjellen. Kanskje mest mannen, men også sønnen som plutselig har fått en mamma som ser glad ut igjen, som engasjerer seg og vil være sammen med andre. Den store sjalusien er borte, trettheten er borte - tilbake er hukommelsen, ordene og energien.


Tekst: Karin Hellsvik