Med ekstra ryggsekk gjennom Mellom-Amerika

Karin er 25 år og fikk diagnosen sommeren 2006. Siden høsten 2005 hadde hun merket symptomer som pekte mer og mer mot MS. - Det startet med at jeg våknet en morgen og ikke kunne kjenne føttene mine, og før jeg kom til nevrolog, hadde jeg blitt verre i armene også. De gjorde en rekke tester, og jeg fikk ikke vite noe konkret før jeg byttet lege. Han sa nesten med en gang at jeg hadde MS, og begynte å snakke om behandling, sier Karin.

Karin visste ikke så mye om MS da, og syntes det var vanskelig å vite hvordan hun skulle reagere på beskjeden. Tanken på å sette i gang med behandling var vanskelig å ta innover seg i starten. - Da jeg hadde blitt vant til tanken og den praktiske håndteringen, begynte jeg å ta medisin. Jeg har følt meg bra og har ikke hatt noen forverring.



Reise er en måte å bearbeide på
Karin hadde reist mye i mange år, blant annet til New Zealand og Australia, og hadde også tenkt på å jobbe som hjelpearbeider et eller annet sted i verden. Da MS-beskjeden kom, følte hun at det var på tide å gjøre alvor av planene. Dessuten ønsket hun å komme seg litt bort for å tenke gjennom og”lande” i den nye livssituasjonen.

- Jeg følte at jeg trengte litt tid for å godta det som hadde skjedd med meg. Ulike mennesker reagerer vel på ulike måter, og dette var min måte. Legen forstod ikke riktig at jeg ønsket å reise fordi jeg hadde fått MS, men for meg var det absolutt en god anledning til å reise av gårde og gjøre noe som jeg virkelig ønsket. Ett av målene var også å få praktisert spansken min, og det var en veldig stor drivkraft, sier Karin.

Karin reiste i februar i fjor og var borte til august. Hun besøkte flere land i Mellom-Amerika, både Mexico, Belize, Guatemala, Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Panama. Hun lærte seg spansk og i en periode jobbet hun som frivillig på en veterinærklinikk i Quetzaltenango i Guatemala.

- Jeg har alltid likt å reise, og ettersom jeg har vært så bra hele tiden, så jeg absolutt ingen grunn til å la MS-diagnosen hindre meg i det. Legen min hadde ingen direkte innvendinger. Foreldrene mine var kanskje litt urolige i begynnelsen, men hjalp meg deretter med å samle informasjon som jeg trengte til reisen. Når det gjaldt medisiner, var det ingen store problemer, bortsett fra at jeg hadde en ekstra ryggsekk der jeg oppbevarte alt jeg trengte for hele reisen, pluss litt ekstra for sikkerhets skyld. Det var ikke alltid det gikk an å få låst inn tingene forsvarlig, så den ryggsekken slapp jeg ikke ut av syne, sier Karin.
En viss tid før avreise gikk Karin over til et preparat som det var mulig å transportere med seg under de rådende forholdene. Hun regnet for eksempel ikke med å ha forsvarlig tilgang til kjøleskap. Et spesielt reisedokument gjorde at hun kunne ta med seg medisinene inn i de forskjellige landene uten problemer.

Møtte mennesker fra andre land 
- Alt gikk utrolig bra under hele reisen, og fordi jeg reiste alene, var det naturlig å ta kontakt med andre hele tiden. Jeg møtte vel mest andre som reiste rundt på samme måte som meg, for det var ofte litt vanskelig å komme i kontakt med lokalbefolkningen, selv om det hjalp mye at jeg kunne snakke spansk. Det som var mest krevende å takle, var nok den machokulturen som finnes i disse landene. Som jente på egen hånd, dessuten ung og lys, fikk jeg mye oppmerksomhet som ikke alltid var like velkommen. Var jeg ute, fikk jeg aldri være i fred, og slik var det egentlig hver eneste dag. Men jeg ble vant til det etter hvert. Og jeg møtte jo utrolig mange hyggelige og interessante mennesker også. En del har jeg fremdeles kontakt med her hjemmefra og treffer kanskje igjen etter hvert, sier Karin.

I samvær med andre mennesker snakket hun ikke direkte om sykdommen. Ettersom hun følte seg så bra, var det egentlig ingen anledning til det. Og trøttheten som mange MS-pasienter beskriver, har ikke Karin opplevd som noe større problem. 
- Jeg kjenner jo at jeg er mer sliten selv om jeg tar medisiner som fungerer veldig bra. Men akkurat på reisen var ikke det noe problem. Jeg hadde fri og kunne ligge og lese en bok i flere timer hvis jeg ville det. Noen ganger var det deilig å bare trekke seg tilbake og kjenne at det var OK å ta det med ro, for miljøene jeg oppholdt meg i, kunne være ganske intense. Jeg prøvde å få mitt eget rom så ofte som mulig, og hadde gode muligheter for å hvile. Det kan faktisk være mye vanskeligere å finne tid til å hvile her hjemme når man jobber eller studerer og det skjer masse, sier Karin.

Bare én gang i løpet av turen satte sykdommen kjepper i hjulet for henne. Det var da hun skulle ta utvidet dykkersertifikat og måtte fylle ut helseerklæring. Da ble hun sendt videre til lege. 
- Jeg fikk en skikkelig kalddusj. Legen hjemme hadde jo sagt at jeg kunne leve som vanlig. Legen jeg kom til der nede, sa at jeg ikke burde dykke siden jeg har MS, og jeg ble veldig overrasket. Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Han sa at jeg burde være symptomfri i flere år, ettersom dykkersyke og MS noen ganger kan ha lignende symptomer. Han ville vel bare være føre var.
Karin hørte med andre leger og behandlere hjemme, og vurderte risikoene kontra mulighetene, og fikk deretter lov til å dykke likevel.

Nye utfordringer på folkehøgskole
Da Karin kom hjem, var hun mest av alt glad for at hun virkelig hadde kommet seg av gårde. Ettersom hun ikke helt visste hvordan det skulle gå, om hun ville bli tvunget til å reise hjem tidligere på grunn av at hun ble dårlig eller mistet medisinene, så føltes det viktig uansett å ha tatt steget. Det var et stort pluss å ha lært mer spansk, for ikke å glemme alle de fantastiske naturopplevelsene. Om hun egentlig hadde hatt så mye tid til å tenke gjennom og bearbeide den nye situasjonen, var et annet spørsmål. Men i løpet av reisen hadde hun fått beskjed om at hun hadde kommet inn på skrivelinjen på en folkehøgskole, så hun visste at noe morsomt ventet på henne hjemme. 

- Jeg trives kjempebra her på folkehøgskolen og skriver mye. Jeg har blitt oppmerksom på hvordan jeg skriver, og hvordan det tas imot av andre. Får se hva det fører til. Men jeg kan selvfølgelig ikke la være å tenke på neste reise. Jeg er veldig nysgjerrig på Marokko, men har blitt rådet til å ikke dra dit alene som jente. Kanskje blir det Sør-Amerika i stedet. Nå vet jeg jo at det fungerer å reise langt selv om jeg har MS. Det føles veldig bra, sier Karin.

Av Marianne Böckmann, Foto: Andreas Offeson