Kirsten, 33 år
"Dagen etter at jeg fikk beskjeden, trodde de ikke jeg ville komme på jobben, men jeg kunne ikke vente på å få komme dit"
"Da jeg fikk diagnosen i 1991, fantes det ikke bremsemedisiner. Da de så hadde kommet, hadde jeg og mannen min bestemt oss for å få barn, så jeg måtte vente enda en stund før jeg kunne begynne med slik medisin. Men at jeg skulle begynne med den, var jeg aldri i tvil om. Hvis det finnes en behandling som kan påvirke sykdommen min positivt, vil jeg selvfølgelig ha den. Da jeg var ferdig med å amme, begynte jeg derfor å ta bremsemedisin.
Selv har jeg aldri hatt noen problemer med å håndtere medisinen. Nå har jeg riktig nok to små barn å ta hånd om, så det blir kanskje ikke like mye reiser og aktiviteter som før, men jeg synes ikke MS har forandret livet mitt noe særlig. Jeg føler meg ikke syk. Kanskje jeg blir litt trøttere av og til enn jeg ble før, i hvert fall føles det slik, men jeg kan jo ikke vite om det skyldes de små rakkerungene mine eller MS.
En av de få gangene det ble problematisk å ha MS, var da vi reiste til Karibien på ferie. Der var det skikkelig varmt. Jeg hadde med meg to sprøyter, men jeg torde ikke å ta den ene ettersom jeg ble bekymret for at medisinen hadde ligget for varmt. Jeg vet ikke om jeg hadde trengt å bekymre meg, men etter det har jeg prøvd å planlegge reisene bedre. Jeg har aldri hatt problemer med å reise med sprøytene mine. Jeg har et pasientkort på engelsk som sier at jeg har MS, og at sprøytene er til medisinen min, og det er aldri noen som har sett rart på meg eller kommentert det.
På jobben har jeg alltid vært åpen om at jeg har MS, og de visste til og med at jeg skulle på undersøkelse før jeg fikk stilt diagnosen. Dagene etter at jeg fikk beskjeden, trodde de ikke jeg ville komme på jobben, men jeg kunne ikke vente med å komme dit. Etter en natt med lite søvn og mye grubling trengte jeg virkelig å tenke på noe annet og gå i gang med jobben. Kollegene mine sa ikke så mye da, men jeg forsto at de var urolige. Delvis tror jeg nok det kom av at de egentlig ikke visste hva det innebar å ha MS, og hva slags sykdom det er. Nå, over ti år etter at jeg fikk diagnosen, tror jeg ikke kollegene mine tenker på det en gang. Jeg går ikke dårligere, og det er ikke noe galt med hukommelsen. Så ingen merker jo at jeg har MS."
Kirsten, 33 år