KRONIKKEN

Halvdagskort

- Det gjør ingenting mamma! Jeg har også falt. Det er veldig isete i bakken!
Den tiårige datteren min forsøkte å hjelpe meg opp. Bindingene hadde løst seg ut. Alt fungerte, men ikke jeg!

Jeg kjente hvordan tårene langsomt begynte å renne nedover kinnene mine. Jeg var forbannet og lei meg. Jeg hatet MS og jeg hatet å stå på ski.
- Det gjør ingenting mamma, jeg lover. Vi kan kjøre sammen. Jeg er også trøtt i beina.

Det handler om før og etter
Å stå på ski hører definitivt til før. Hvis det er vanskelig å holde balansen på flat mark, er det umulig å stå med skituppene i loddrett retning i en svart kulekjøringsløype. For ikke å snakke om alle toalettbesøkene som må gjøres et par ganger i timen, og så mange toaletter finnes det ikke i fjellheimen eller i alpene.

Jeg var i Åre i mars 1997. Før MS. Eller før jeg visste at jeg hadde MS, for MS har jeg sannsynligvis gått omkring med i kroppen i flere år uten å vite det.
Med fasit i hånden så var det ikke utstyret det var noen feil med da jeg falt minst fem ganger i hver bakke. Jeg byttet ski og skisko TO ganger i utleiebutikken. Dessuten var jeg nødt til å kjøre i bakker der det fantes toalett, enten på stasjonen i dalen eller i hytta på toppen. Helst begge. Ingenting føltes bra og for første gang mens jeg var på et skisportssted ville jeg reise hjem. Jeg har kjørt en del på ski, arbeidet i alpene et par sesonger, men i Åre fungerte ingenting. På høsten det samme året fikk jeg min diagnose, MS. Multippel sklerose. Så dårlig som jeg var den sommeren og høsten har jeg aldri følt meg verken før eller siden .

Det tok et par år før jeg overhodet tenkte på å stå på ski, men i mars 1999 reiste hele familien til Idre. Tanken var at vi skulle lære barna våre å stå på ski. I begynnelsen av skikarrieren holder man seg ganske mye på flat mark, så det skulle jeg vel klare? Men jeg kunne ikke la være å ta skiheisen opp i bakken og prøve om det skulle gå. Og det gikk! Himmelen var blå, solen skinte, jeg sto på ski og gråt av lykke!

Jeg har stått på ski en uke hvert år de siste årene og opplevd at jeg - i motsetnings til alle andre - bare er blitt dårligere og dårligere i forhold til skiløping. Fra svart løype til rød. Fra rød til blå. Har vært nødt til å velge løypevisning i den langsomme gruppen og enda bli forbikjørt. Er det noe gøy?

I år blir det ingen skireise, men det har ikke med sykdommen å gjøre. Jeg får vente til neste vinter, men da blir det halvdagskort. Bakken fram til lunsj og solstolen etterpå. Jeg kan jo alltid skylde på at jeg har MS!

Sara