Mattias - Om å sykle
Mattias har MS og kan bare gå i tjue minutter – etter det risikerer han å falle.
Men han kan sykle. Han er akkurat kommet hjem fra Granada i Spania der han tilbakela 425 mil i fjellet på tre måneder.
Mattias har blitt tvunget til å gi opp jobben som sykkelmekaniker, da han ikke kan stå oppreist over lengre tid. Tunge løft av sykler opp og ned fra verkstedet fungerer heller ikke.
- I så fall måtte jeg ha en assistent hos meg hele dagen. Som regel opplever jeg færrest begrensninger på sykkelen, sier han.
Mattias er stor. En høyde på 193 cm og en vekt på drøye 80 kilo er ingen drøm for en syklist som vil komme seg opp 3500 meter høye fjell i Granada, der luften er oksygenfattig og bakkene ofte så bratte at man risikerer å falle om trykket i beina forsvinner.
- Jeg har blitt verre, sier han trist. Det er ikke det samme som for tjue år siden, da jeg konkurrerte. Jeg kan sykle fra en høyde på 700 meter opp til 1500 meter, men så er det som styrken i beina renner vekk. Andpusten blir jeg ikke.
Men tolv mil i fjellet på seks timer er ikke dårlig. Han triller nedoverbakke og henter seg derfor tilstrekkelig inn igjen.
- Og jeg balanserer med sykkelen i stedet for med kroppen, forklarer han og demonstrerer dette under er kort sykkeltur.
Bare når han går av sykkelen etter lange turer ser man at han har problemer. Ellers ser han ut som enhver annen syklist. Når vi går opp den svært bratte Nordhemsgaten, lener han seg mot veggen og vakler framover som om han var beruset. Han overdriver bevegelsene og foreslår en tjue minutters spasertur for å vise symptomene på ordentlig. Vi nøyer oss med å beseire Nordhemsbakken.
Han sier at han har et stabilt humør. Men noen ganger i løpet av de siste årene – han fikk sitt første attakk for åtte år siden – har han vært ordentlig redd.
- I begynnelsen ignorerte jeg sykdommen. Da jeg holdt på med sykkelvirksomheten under mitt første attakk, måtte jeg på toalettet og spy flere ganger – jeg hadde jo et balanseproblem. Men jeg har aldri vært sykemeldt. Man forlater ikke en sykkelvirksomhet i april.
Mattias hadde undersøkt symptomene på nettet, og etter attakket i 2003, som var ”helt bissart” kunne han ikke lenger neglisjere sykdommen. Da han ødela en tå fordi han manglet følelse og da han slo seg selv med et jernrør på skinnbenet uten å føle smerte, ble han livredd.
- Det var som å få en kniv i magen og innvollene dratt ut. Kundene som kom inn i butikken reddet meg under utredningstiden – de ga meg noe annet å tenke på.
Selv ikke overfor sin kollega, som han hadde drevet sykkelvirksomheten sammen med i flere år, ville han avsløre noe.
- Jeg sa ikke noe til noen før jeg hadde fått klar beskjed av legen at jeg hadde MS. Det var deilig å få vite det, for det kunne vært en hjernesvulst. Det er ikke så farlig med litt inflammasjon i hodet.
Det er besværlig at det konstant rykker og drar fra kramper i ryggen.
- Følelsen likner melkesyre, bare at den hoder på hele tiden, sier han, og knytter begge nevene og drar liksom ut en strikk tvers over magen.
Men han har ikke vondt, og lider ikke av det. Han mister kraften i beina og armene etter å ha tatt i litt, og det er kanskje det verste, for det begrenser syklingen og arbeidskapasiteten.
Mattis sikter på å sykle minst 1300 mil i år. Det er ingenting mot de ”sprø mengdene” han syklet for 20 år siden. Mattias, som bokfører all treningen sin, har regnet ut at han har syklet til månen – nesten.
40 000 mil. Men han har ikke syklet tilbake. Ikke ennå.
Mattias viser med begge hendene på hodet hvordan han føler et trykk i skallen hvis han tvinges til ufrivillig stillesitting. Som i dag da han er ordentlig forkjølet.
- Hver dag jeg kan sykle kjennes som en seier. Om jeg ikke kan sykle på en vanlig sykkel, kommer jeg til å skaffe meg en slik sykkel som man ligger og trår på. Jeg tror det er en type sykkel for funksjonshemmede som ville passe meg. Havner jeg i rullestol, kommer jeg til å bruke den til å komme meg ut. For ut må jeg.
Tekst: Peter Olofsson, Foto: Peter Claesson