Å diagnostisere MS

I dag kan en MS-diagnose stilles allerede etter første attakk. Da jobber legen etter de såkalte McDonald-kriteriene, en internasjonal standardisering som gjør det mulig å foreta en utredning basert på symptomer, MR-bilder og ryggmargsvæskeprøver. En tidlig diagnose gjør at behandlingen raskere kan iverksettes, noe vi i dag vet har betydning for sykdomsforløpet.

Diagnose har, som mange andre ord, sitt opphav fra gresk. Dia betyr gjennom og gnosis kunnskap, diagnose betyr altså at man har gjennomskuet noe og fått kunnskap.
– I de tolv årene jeg har jobbet med MS, har jeg vært med på å diagnostisere mange med MS. Å diagnostisere MS krever forskjellige tester eller undersøkelser, forteller Juha Multanen, nevrolog ved MS-senteret i Helsinki.

Undersøkelser
Det første trinnet i å fastslå eller utelukke MS, er den kliniske undersøkelsen der legen stiller spørsmål om symptomer og problemer som har fått personen til å kontakte helsevesenet. Legen utfører også en nevrologisk undersøkelse og kontrollerer for eksempel personens reflekser, følelse og koordinasjon. Hvis legen mistenker MS eller vil utelukke sykdommen, kan et trinn være å ta en MR-undersøkelse (magnetresonanstomografi) for å sjekke eventuelle forandringer ihjernen, såkalt plakk. Plakk er rester eller arr etter inflammasjoner eller tegn på pågående inflammasjoner i sentralnervesystemet (CNS) og gir et tydelig bilde av aktiviteten i hjernen.

– MR-undersøkelsen viser fysiske forandringer i CNS. Hvis man finner plakk på CNS, gir dette tydelige signaler om inflammasjoner og aktivitet. Det gir støtte for det samlede bildet. Ved diagnostisering er det viktig at legen er så sikker som det er mulig å være. Derfor utføres det også undersøkelser som bekrefter og sikrer det man tror, selv om det kanskje egentlig ikke er nødvendig, sier Juha Multanen.

Prøve av ryggmargsvæsken
En annen undersøkelse som brukes som grunnlag for å diagnostisere eller utelukke MS, er lumbalpunksjon, ryggmargsvæskeprøve. Med en nål tas det ryggmargsvæske for å se om den viser tegn på inflammasjon i CNS.
– Tegn på inflammasjon i ryggmargsvæsken er typisk ved MS og gjør diagnosen mer trolig. Det er det kliniske bildet samt de typiske MS-symptomene som til slutt gjør diagnosen sannsynlig.

Hvis det er nødvendig med ytterligere utfylling, finnes det andre prøver som kan utføres, forteller Juha Multanen. For eksempel nevrofysiologiske undersøkelser der funksjonen i flere av sentralnervesystemets baner testes. – Det finnes to nevrofysiologiske undersøkelser som vi utfører ganske ofte. I den ene, VEP (Visual Evoked Potential), fremkalles nerveimpulser i synsbanen og i SEP-undersøkelsen (Sensory Evoked Potential) testes følelsen i armer og ben ved å gi elektrisk stimulans. På den måten forsøker vi å finne ut hvordan signalene beveger seg gjennom nervebanene.

Viktig med tidlig behandling
Tidigere var prinsippet å ikke diagnostisere MS før personen hadde hatt to akutte forverringsperioder, men i dag kan diagnosen stilles allerede etter én. Dessuten begynner sykdommen ofte før pasienten har merket de første symptomene. Og det er ikke uvanlig at MR-undersøkelser viser flere sykdomsangrep selv om pasienten selv bare har opplevd symptomer én gang.

– Nå er det ikke nødvendig å vente til den andre akutte forverringsperioden. Vi arbeider etter en modell som kalles McDonald-kriterierene, og som brukes internasjonalt. Dette innebærer at legen gjør en allmenn vurdering av personens symptomer, MR-bilder og ryggmargsvæskeprøve. Det som kreves for å sikre en diagnose er at det kan påvises at sykdommen har spredning i tid og rom. Dette kan gjøres ved hjelp av en MR-undersøkelse. Da er det mulig å se arr etter gamle inflammasjoner som har funnet sted i ulike deler av CNS, forklarer Juha Multanen.

Fordelen med en tidlig diagnose, mener Juha, er muligheten for å begynne behandlingen tidligere. Dette vet vi i dag har betydning for sykdomsutviklingen.

Vanskelig å prognostisere
En person som har fått diagnosen MS ønsker ofte å vite hvilken type MS han eller hun er rammet av. Er den relapserende- remitterende eller er den primær progressiv dvs. at den kjennetegnes ved gradvise forverringer? Det pasienten er mest interessert i er kanskje om sykdommen kan bedømmes som lett eller om han eller hun tidlig risikerer å få problemer med alvorlige symptomer.

– Dette er der svært vanskelig å svare på. Det finnes eksempler på personer som innledningsvis har hatt tunge og vanskelige perioder og der legen kanskje har trodd at sykdommen har vært spesielt aktiv, men der den i stedet har avtatt. Og det finnes eksempler på det motsatte. Det er viktig å huske at de første symptomene ikke kan tale for hele sykdomsforløpet. Men med forbehold er det nok mulig å si at tette og alvorlige perioder i begynnelsen kan være et dårlig tegn når det gjelder den videre sykdomsutviklingen, sier Juha.

Selv om det ikke er mulig å fastsette diagnosen hundre prosent, kjenner ikke Juha til noen tilfeller der diagnosen har vist seg å være feil – at personen har fått diagnosen MS, men at det senere har vist seg å ikke være MS. I stedet blir diagnosen ofte sikrere jo lengre tid som går. – I tillegg til de pasienttilfellene som jeg selv kjenner til har det alltid blitt riktig diagnose, selv om det kanskje i enkelte tilfeller har tatt tid og krevd flere undersøkelser.


Tekst: Karin Hellsvik