Hva er MS?

I Norge er drøyt 7000 personer rammet av sykdommen MS. Hvert år blir omtrent 250 kvinner og menn syke, hvorav 2/3 er kvinner. De fleste er i 20–40-årsalderen. Hva er det som skjer i kroppen, og hvorfor får noen MS? I denne artikkelen prøver vi å besvare de vanligste spørsmålene.

MS står for multippel sklerose, noe som kan oversettes med ”mangfoldet forherdning”. Uttrykket viser til de forandringene man ser i hjernen i form av arr etter inflammasjoner (såkalt plakk). MS er en sykdom som rammer sentralnervesystemet (store- og lillehjernen, hjernestammen og ryggmargen). Selv om bevegelsesevnen i en kroppsdel kan bli påvirket, har ikke sykdommen noe med muskulaturen å gjøre. I dag vet man mye om hvordan sykdommen MS utvikler seg, hvilke deler av nervesystemet som rammes, og delvis hvordan skadene oppstår. Men fortsatt vet man ikke hvorfor noen rammes av sykdommen.

Årsaken: et feilslått immunforsvar
MS er en autoimmun sykdom. Det betyr at årsaken til sykdommen er relatert til immunforsvaret. Immunforsvaret registrerer at noen av kroppens egne strukturer er ”fremmede”, og angriper disse. Ved MS er det vev i hjernen og ryggmargen som angripes av ens eget immunsystem. Å ha et aktivt immunforsvar er en fordel, siden det gir god beskyttelse mot infeksjoner. Men hvis immunforsvaret er ”feilslått”, får det en skadelig og nedbrytende effekt.

– MS er ingen arvelig sykdom på den måten at det finnes et bestemt gen som forårsaker sykdommen, forklarer Jan Lycke, overlege ved nevrologisk avdeling ved Sahlgrenska universitetssykehus. Men man har funnet ut at bestemte gener, først og fremst de som styrer immunsystemet, kan gi økt risiko for MS.

Risikoen for å få MS er litt høyere hvis man har en forelder med MS, enn hvis ingen i familien har sykdommen. Denne økte risikoen er så liten at man ikke frafråder MS-syke å få barn. (Risikoen øker fra ca. 1–1,5 promille for dem som ikke har MS i familien, til ca. 2–4 prosent for barn med en forelder med MS.)

Mange faktorer inne i bildet
MS er det man kaller en multifaktoriell sykdom. Det er mange komponenter som sammen fører til at sykdommen bryter ut. Man kan f.eks. ha en medfødt disposisjon for å utvikle sykdommen. Hvis man utsettes for andre komponenter, øker dette risikoen for at man til slutt utvikler MS. Slike komponenter kan være negativt stress, dårlig kosthold, bestemte virusinfeksjoner eller spesielle klimaforhold. Det faktum at hele dobbelt så mange kvinner enn menn rammes, ses på som et tegn på at hormoner også kan påvirke sykdomsutviklingen. Vi vet ennå ikke så mye om disse faktorene og hvordan de sammen fører til at sykdommen utvikler seg.

– MS er betydelig vanligere i Europa og Nord-Amerika enn i Asia og Afrika, fortsetter Jan Lycke. Man kan se at risikoen for å få MS øker med avstanden fra ekvator. Denne forbindelsen er også beskrevet på den sørlige halvkulen. Man har også sett at personer har økt risiko for MS hvis de flytter fra et høyrisikoområde til et lavrisikoområde etter 15-årsalderen. Men for dem som flytter før 15-årsalderen, endrer MS-risikoen seg og blir den samme som for de øvrige innbyggerne i det nye hjemlandet. Dette har blitt tolket slik at eksponering for miljøfaktorer i barndommen, kanskje i form av bestemte infeksjoner, har betydning for om sykdommen utvikler seg.

Gode perioder avløser dårligere dager
I den første sykdomsfasen oppstår det små inflammasjoner i det fettrike laget som ligger rundt nervetrådene. Det er via disse trådene nervecellene sender informasjon til andre nerveceller i form av svake elektriske signaler. Den fettrike hylsen rundt nervetrådene kalles myelin og fungerer som isolasjon. Den sørger for at signalene kommer raskere og sikrere frem. Hvis myelinet skades, svekkes nerveledningen. Inflammasjonene kan oppstå i ulike deler av hjernen og ryggmargen, noe som er grunnen til at mange ulike kroppsfunksjoner kan bli påvirket av en MS-sykdom.

– I ni av ti tilfeller begynner sykdommen med et attakk, sier Jan Lycke. Hvis det første attakket rammer et avgrenset område, fører det vanligvis enten til inflammasjon i synsnerven (tåkesyn, smerte ved bevegelse av øynene), påvirkning av ryggmargen (lammelse og nedsatt følelse i beina) eller påvirkning av hjernestammen (svimmelhet og dobbeltsyn). Hvis flere områder i sentralnervesystemet rammes, blir symptomene mer omfattende.
I hjernen finnes det ”reparasjonsmekanismer” som delvis gjenoppretter det skadde myelinet. Denne helbredelsesprosessen bidrar til at man blir mer eller mindre restituert etter et attakk.

– I starten får man omtrent ett attakk per år, og attakkene varer vanligvis fra noen uker opptil 2–3 måneder før symptomene går tilbake, fortsetter Jan Lycke. I omtrent 15–20 prosent av alle MS-tilfellene utvikler pasientene ikke noe eller bare et begrenset handikapp etter ti års sykdom. Denne varianten av MS kalles benign (godartet). Ved sykdomsdebuten er det ikke mulig å vite hvilke pasienter som har denne typen MS.

Sykdommen endrer karakter
Etter hvert blir det færre attakk, men de blir mer skadelige og etterlater vedvarende handikapp. Etter i gjennomsnitt ti år går forløpet over fra attakk til sekundær progress. Da får pasienten gradvis verre symptomer med eller uten attakk, og ofte domineres symptombildet av en krampelignende lammelse i beina og manglende koordinasjon i armer og bein. Det er i denne fasen pasientene utvikler mer merkbare handikapp. I ti prosent av tilfellene debuterer sykdommen med dette symptombildet – dette forløpet kalles primær progressiv MS.