Har legemidler effekt selv etter lang tid?

Stadig flere MS-pasienter har nå blitt behandlet over lang tid med sykdomsmodifiserende legemidler. Selv om det er vanskelig å uttale seg om hvilken effekt de har, er det viktig å fortsette å ta medisinen regelmessig. Dette er det viktigste man kan gjøre som pasient for å øke sjansen for å ha det bra også på lang sikt.

I dag er det mer enn ti år siden behandlingsapparatet fikk tilgang til legemidler som kan bremse sykdomsutviklingen ved MS.

Flere kliniske studier har vist at disse har effekt i de første behandlingsårene, men hvordan fungerer det etter mange års behandling?
Mads Ravnborg, overlege på Roskilde Amtsygehus utenfor København: - Dersom vi følger pasienter som er behandlet i mange år, kan vi konstatere at legemidlene ikke gir noen farlige bivirkninger etter lang tids bruk. Forekomsten av for eksempel kreft øker ikke, og de forårsaker ikke noen andre alvorlige tilstander, slik som blodpropp. Det er derimot vanskeligere å uttale seg om hvilken effekt de har på sykdomsutviklingen etter mange år.

Forklaringen på dette er at man må ha noe å sammenligne med for å kunne vite om behandlingen virkelig har en effekt eller ikke. I kliniske tester av effekten til et legemiddel pleier man som oftest å la en del av pasientene fungere som kontrollgruppe. Det vanligste er at disse pasientene får placebo, dvs. en behandling som ikke inneholder noe aktivt medisinsk stoff. Men det å gi syke mennesker en ikke-virksom behandling over lengre tid er uheldig, og det er bare tillatt å drive placebokontrollerte tester i en begrenset periode.

Ikke samme pasienter som får MS i dag
I blant fortsetter man å følge pasienter som har deltatt i større kliniske tester, selv etter den viktige placebokontrollerte fasen. Forskjellen er at i denne oppfølgingsfasen får alle pasienter aktiv behandling – selv om de inngikk i kontrollgruppen tidligere. 

- Det er vanskeligere å analysere langtidseffekten av et legemiddel uten en kontrollgruppe, fortsetter Mads Ravnborg. - Det man kunne brukt som sammenligning er historiske langtidsdata fra pasienter som ble rammet av MS før det fantes sykdomsmodifiserende legemidler. Men det blir heller ikke helt riktig. Pasienter som fikk MS for ti år siden, kan ikke sammenlignes med dem som rammes i dag. Vi ser blant annet at frekvensene av hvem som blir syke har forandret seg i de siste årene. I dag er det en større andel kvinner som får MS.

Det finnes også andre faktorer som har forandret seg med tiden – omsorgen utvikles i takt med at kunnskapen om MS øker. For eksempel er fysioterapien og behandlingen av ulike symptomer ved MS blitt bedre. Dette gjør det også vanskelig å trekke noen slutninger om hva som egentlig er legemidlenes langtidseffekt.
- Når det gjelder langtidseffekter av legemiddelbehandlingen, finnes det naturlig nok mye ønsketenkning og store forhåpninger, mener Mads Ravnborg. - Men dersom man ser rent vitenskapelig på det, er sannheten den at man ikke kan være helt sikker på hvordan det fungerer.

Fremtiden ser lysere ut i dag
Har man nylig fått diagnosen MS, må man selvfølgelig tro at den behandlingen som tilbys vil ha positive konsekvenser for fremtiden. Prognosen er mye bedre for en pasient som får MS-diagnosen i dag enn den var for pasienter som ble diagnostisert tidligere.

Den største trusselen mot MS-pasientenes overlevelse er allerede løst. Urinveisinfeksjoner forekommer ofte blant MS-pasienter, ettersom urinblæreproblemer er et vanlig symptom. Ved hjelp av antibiotika og bedre kateterisering har man minimert risikoen for nyresvikt, som jo kan være livstruende. Dette var det største fremskrittet innenfor MS-omsorgen, før bremsemedisiner ble utviklet.

Tidlig behandling gir effekt på lang sikt
En av grunnforutsetningene for at behandlingen skal gi god effekt, også på lang sikt, er at behandlingen starter så tidlig som mulig.
- Vi har sett i de lange oppfølgingsstudiene hvor viktig dette faktisk er, sier Mads Ravnborg. - De pasientene som i de første to–tre årene inngikk i den placebobehandlede kontrollgruppen, kan ikke konkurrere med den legemiddelbehandlede gruppen – selv ikke etter mange år med behandling med et aktivt legemiddel. I løpet av de første årene med placebobehandling virker det som de mister noe som ikke kan repareres.

Med en tidlig påbegynt behandling håper man å kunne senke hastigheten på sykdomsforløpet og utsette tidspunktet der pasienter utvikler en mer permanent funksjonsnedsettelse. I en senere fase av sykdommen kan andre behandlingsmåter, f.eks. fysioterapi, bli mer relevant.
- Fysisk trening er naturligvis alltid positivt, sier Mads Ravnborg. - Når man trener en muskel, fungerer den bedre – dette gjelder også for MS-pasienter. Det er imidlertid vanskelig å si om det har effekt på den langsiktige sykdomsutviklingen.

For pasienter som rammes av spastisitet, krampelignende muskelspenninger, gir treningen en tydelig effekt. Dersom man ikke gjør noe med muskelspenningen, er det risiko for at det utvikles en permanent bevegelsesbegrensing. Dette kan man gjøre noe med ved å strekke og holde bevegelsen i gang.

Best å fortsette behandlingen
For å oppsummere kan man konstatere at det er vanskelig å uttale seg om langtidseffekten av dagens sykdomsmodifiserende legemidler, selv om noen av dem har vært tilgjengelige i mer enn ti år. Grunnen er ganske enkelt at det ikke finnes gode metoder å vurdere effekten på, ettersom det mangler et egnet sammenligningsmateriale.
 
Mads Ravnborg: - Det beste pasienten kan gjøre for å øke sjansen for å beholde kroppsfunksjonene så lenge som mulig, er å ta legemiddelet regelmessig. Og å fortsette medisineringen så lenge legen anbefaler det.


Tekst: Ingela Andersson