For å skrive ut, klikk printer ikonet i menyen over, eller trykk [Ctrl]+[P] på tastaturet ditt.

Motivasjon er drivkraften i MS-behandlingen

For en utenforstående kan det virke selvsagt at man skal ta medisinen sin hvis man er syk. Men likevel viser flere undersøkelser at dette ikke alltid er så selvsagt for dem som har en kronisk sykdom. Forglemmelser og frykt for bivirkninger er to av årsakene til dette, og for helsepersonell er det viktig å motivere og hjelpe pasienten til å følge behandlingen.

Flere undersøkelser viser at etterlevelsen av legens råd om medisinering og behandling ofte kunne ha vært bedre. Dette problemet er ikke bare relatert til MS, men forekommer ved alle kroniske sykdommer som krever medisinering over flere år. Det er viktig at helsepersonell støtter pasienten og skaper gode forutsetninger for at pasienten kan følge behandlingen.

Claes Martin, nevrolog ved Danderyds sykehus i Stockholm og spesialist på MS, møter mange pasienter. Erfaringen hans er at de aller fleste tar medisinen. Men rundt 20 prosent av pasientene trenger sterkere motivasjon og engasjement for å få behandlingen til å fungere. Det er viktig å prate om diagnose og behandling ved flere anledninger, mener han. Pasienten kommer ofte i en slags sjokktilstand i forbindelse med diagnosen, og for legen er det viktig å berolige, trøste og fremheve det som er positivt. Først senere, når pasienten har fått summet seg og aksepter diagnosen, er tiden inne for å snakke om behandling.
 
– Det er positivt for pasienten å være godt informert. Mange vet veldig lite om hva MS egentlig innebærer. Derfor må pasienten først ”utdannes” og lære mer om sykdommen. Det finnes mange fordommer, for eksempel at man blir helt lammet, må sitte i rullestol og dør raskt. Det er faktisk slik at de fleste med MS lever like lenge som vi andre. Dette må synke inn hos pasienten, og sykdommen må avdramatiseres før legen kan begynne å snakke om behandling. Men samtidig kan det ikke ta for lang tid. Jo tidligere medisineringen innledes, desto bedre er det, sier han.

Livet må gå videre
Når en pasient ved Danderyds sykehus får diagnosen MS, får han eller hun snakke med en sykepleier. Anna-Maria Parlatore er en av dem som arbeider med MS-pasienter på sykehuset.

– Jeg forteller om sykdommen, og pasientene får informasjonsmateriell og tips til gode sider på nettet hvor de kan finne mer informasjon. Jeg er veldig tydelig på at de kan ringe og stille spørsmål når de vil, og så ofte de vil. Vi må huske på at de har fått en sjokkartig melding, og at de opplever mange vanskelige følelser: redsel, angst, uro. De må prate om sykdommen for at de til slutt skal kunne innse at livet går videre, mener hun. Frykten for bivirkninger er i mange tilfeller en av grunnene til at pasienten ikke tar medisinen sin. Derfor er det viktig at han eller hun får god informasjon om sykdommen og har realistiske forventninger til behandlingen.
 
– Bivirkningene skaper en psykologisk motstand i pasienten mot å begynne behandlingen, sier Claes. Pasienten har kanskje bare hatt et par attakk og opplever ingen symptomer ellers. At man da skal begynne med en mangeårig medisinering som også kan gi bivirkninger, er naturligvis vanskelig. Men det er mulig å håndtere.

Uklar effekt
Det er mange ulemper forbundet med ikke å følge legens foreskrevne behandling. Det er blant annet vanskeligere å vurdere effekten av medisinen. Dessuten blir det ofte vanskeligere for den som er syk, hvis ikke behandlingen kommer i gang slik den skal. Hvis man for eksempel hopper over en sprøyte eller to, kommer man mye senere ut av den tunge fasen hvor bivirkningene er som verst. Dette forsterker den psykologiske motstanden ytterligere, sier Claes.

– Hvis pasienten vet at han eller hun blir dårligere fordi den forrige sprøyten ikke ble tatt, øker den indre motstanden, og da har pasienten lett for å hoppe over enda en sprøyte. Dessuten bør man være klar over at manglende etterlevelse av behandling ofte fører til stress. Hvis pasienten får et attakk, kan han eller hun bli gående og tenke på at det kunne vært unngått ved å ta sprøyten.
 
Det er ikke alle som synes det er lett å sette sprøyte på seg selv. Både Anna-Maria og Claes har erfaring med pasienter som periodevis klarer å ta medisinen sin selv, men som i noen perioder må ha hjelp av andre. Noen pasienter har tatt medisinen sin selv i flere år,
men plutselig klarer de det ikke lenger. Når de ser sprøyten og skal injisere noe i kroppen, føler de at de skader seg selv. Det kan oppstå en krisesituasjon selv om de kanskje har tatt medisinen selv lenge, forklarer Claes.

– Vi som jobber her, må være flinke til å lytte. Det kan virke ulogisk når en pasient ikke vil ta medisinen sin når han eller hun har gjort det i flere år. Men det er ikke så rart, og vi er her for å hjelpe disse pasientene. Pasientene får komme hit så ofte de vil for å få hjelp til å ta medisinen sin, sier Anna-Maria.

Som å pusse tennene 
Både Claes og Anna-Maria understreker hvor viktig det er å få pasienten til å se på medisineringen som noe på lik linje med tannpussen. Det er rett og slett en hverdagslig rutine å sette sprøyte selv, og det er like selvsagt og udramatisk som å pusse tennene.

– For de aller fleste fungerer behandlingen, og de som har akseptert diagnosen, pleier ikke å glemme å ta sprøyten. Hvis de glemmer det, skyldes det vanligvis et brudd på de daglige rutinene, for eksempel på en reise. Det er helt menneskelig å glemme å ta medisinen sin fra tid til annen. Det er ikke uvanlig. Men hvis det skjer gjentatte ganger, er det ikke så bra, sier Anna-Maria.

 For å gjøre medisineringen til en hverdagslig rutine, er det viktig at behandlingen tilpasses pasientens liv og ikke omvendt.
– Det er viktig å være fleksibel. Man må huske på at pasientene ofte er mennesker midt i livet, med alt det innebærer av etablering av familie, karriere osv. Den som er rammet, må naturligvis tilpasse seg sykdommen sin. Men det er ikke sunt å la den ta helt over, slik at personen bare identifiserer seg med rollen som syk og lar sykdommen styre alt.
 
Forholdet mellom pasienten og helsepersonellet er ofte åpent og ærlig, forteller Anna-Maria. Under møtene med pasientene pleier hun å spørre hvordan det går med behandlingen, og om pasientene tar sprøytene slik de skal. Og hun tror at hun får ærlige svar.
– I løpet av de årene jeg har jobbet som sykepleier, har jeg lært meg at man aldri skal gi pasientene skyldfølelse, for eksempel når det gjelder medisinering. Alle kan glemme viktige ting. Det er menneskelig – vi er alle sammen mennesker. Noe av det viktigste for meg er å se menneskene og deres forutsetninger, ikke bare sykdommen.


Tekst: Karin Hellsvik

Siden er utskrevet fra: www.multippelsklerose.no

© Biogen Idec Norway AS

Materialet er beskyttet av loven om opphavsrett.
Ettertrykk eller annen kopiering er forbudt.