Smykkelaging – et viktig innslag i rehabiliteringen:

Glitrende trening for usikre fingre

Sølvtråden og perlene glitrer når de stilles fram på bordet. Smykkelaging er et viktig innslag i rehabiliteringen av personer med diagnosen MS på Rehab Station Stockholm i Liljeholmen. Her settes ikke bare finmotorikken på prøve, men også tålmodigheten.

– Hvor er Micke?

Inger, Bedia, Karin og Marie lurer på hvor den eneste mannlige deltakeren i gruppen er og får beskjed av arbeidsterapeuten Kicki Epstein at han er sjuk i dag. Klokken har akkurat passert ni denne fredag formiddagen. Kvinnene har satt seg rundt bordet der de lager smykkene sine. Småpraten begynner med en gang.

Inger gransker smykket sitt og lurer på om det bør kompletteres med et par lenker i sølv. Foran seg holder hun en vakker, svart stein, som er slipt glatt av vannet på en sandstrand. Rundt steinen har hun knyttet et lærbånd som er sparsomt dekorert med sølvlenker. Smykket er enkelt og uttrykksfullt.

– Smykkelaging var et bedre innslag i rehabiliteringsperioden min enn jeg hadde forventet. Hjemme velger jeg gjerne bort sånt som er krevende og pirkete, og det er dumt. Her går det ikke. Arbeidsterapeuten vår er over oss som en hauk, spøker Inger.

Hun har problemer med finmotorikken i fingrene og nedsatt følelse i hendene. Hun har også fått dårligere syn de seneste årene. Materialet til smykkene er smått. Derfor er det en sterk lampe med forstørrelsesglass ved hver arbeidsplass. På bordet ligger verktøy i en kasse, og i små esker oppbevares lenker og perler.

Inger har bestemt seg for smykkets endelige form. Enda en sølvlenke skal festes ved knuten som holder fast steinen ved lærbåndet. Hun tar en lenke med to tenger for å skille den såpass mye at hun kan stikke lærbåndet inn i åpningen. Når hun forsiktig bøyer opp lenken knekker den og ramler ned på bordet.

– Som sagt, her prøves tålmodigheten, konstaterer Inger.

En time, en gang i uken foregår smykkelagingen. Deltagerne følger det individuelle programmet og er på ulike nivåer i programmet. For Bedia er det første dagen. Hun begynner med å bla i et par bøker for å velge smykke.

Karin sitter foran en rød skruestikke og fletter tynne sølvtråder til en ring. Hun ler og nyter arbeidet, selv om hun bare bruker høyre hånd denne formiddagen.

– Før sykdommen brøt ut elsket jeg å sy. Etter at jeg fikk mitt første barn satt jeg med ham på ryggen og sydde. Og jeg likte å sykle, jogge og svømme, uten å være sportsfanatiker, forteller Karin.

– Legen min sier at hun aldri glemmer da jeg kom syklende med en krykke på bagasjebrettet!

Den fjerde deltakeren, Marie, lurer lenge på hvilket smykke hun skal lage. Til slutt bestemmer hun seg for å tvinne sølvtråd til et armbånd. Arbeidsterapeuten spenner fast en bor i bordet med en krok i borchucken. Den skal Marie bruke når hun tvinner tråden.

Det er ikke bare finmotorikk, konsentrasjon og evne til å forstå instruksjoner som øves i løpet av smykkelagingen, forteller Kicki.

– Det er også en viktig gruppedynamisk aktivitet.

Kicki Epstein har sølvsmiing som hobby og er en dyktig smykkedesigner. Hennes erfaring, råd og tips er kanskje en forutsetning for det vellykkede resultatet blant deltakerne. Allikevel var det tilfeldig at innslaget i rehabiliteringen ble med i programmet.

For noen år siden hadde Kicki en samtale med en kvinne i det individuelle programmet. Kvinnen så at Kicki bar et sølvarmbånd i egen design og fortalte om sin egen interesse for smykkelaging. Hun hadde sølvtråd hjemme, men trengte støtte og råd for å kunne sage lenker og pusle delene sammen til et smykke.

På arbeidsterapien fikk hun mulighet til å begynne med smykket sitt. Arbeidet var så gøy at hun tok det med hjem og fortsatte på fritiden.

– Det var veldig krevende for henne og tok lang tid. Hele arbeidslaget vårt fulgte prosessen, forteller Kicki.

Teamet forsto at smykkelagingen kunne bli et spennende og nytt innslag i rehabiliteringen, og Kicki spurte sjefen sin om de fikk teste metoden i en gruppe.

Aktiviteten er for tiden et permanent innslag, men en frivillig del av programmet. Alle deltakere må likevel komme til et første møte og se hva det dreier seg om.

– Hvis noen avstår, skal de vite hva de sier nei til, forklarer Kicki.

De fleste som får diagnosen MS er kvinner, men også menn rammes og flere av dem ser at laging av smykker er en veldig interessant hobby.

– Vi har verktøy som ikke minst menn ofte har brukt tidligere. Vi har bor og baufil, og her er det skruestikker og materialet er metall. Jeg tror innslaget er attraktivt for begge kjønn, sier Kicki Epstein.

En intensiv time er over. De fire deltakerne i lokalet har arbeidet konsentrert og småpratet litt. Arbeidsterapeuten Kicki Epstein konstaterer at det er på tide med kaffepause på kjøkkenet. Det skjer samtidig som Inger utbryter:

– Nå er jeg ferdig!

Hun har lykkes i å feste den siste sølvlenken ved knuten som holder steinen og er fornøyd med designen. De andre tre deltakerne beveger seg mot kjøkkenet mens hun og Kicki beundrer smykket. Det skulle egentlig være igjen slik at de andre deltakerne kan få se og inspireres av resultatet neste fredag når smykkelagingen fortsetter, men slik blir det ikke.

– Nei, jeg tar det med nå. På lørdag er jeg invitert i bryllup og vil ha det på meg, sier Inger og lar smykket henge rundt halsen når hun setter seg ved kaffebordet.


Tekst: Carl von Scheele, Foto: Urban Orzolek