MS – en kombinasjon av arv og miljø

Forskningen rundt MS og andre sykdommer med bakgrunn i et overaktivt immunforsvar, har gitt oss stadig mer kunnskap. Men fremdeles er det mye som må kartlegges før vi kan si at ”gåten er løst”. Blant annet forsøker man å identifisere genene som påvirker risikoen for å bli rammet av MS.

Genene, eller arveanleggene, finnes i cellekjernen i alle celler i levende organismer. Mennesket har ca. 30 000 gener, som hver og en styrer produksjonen av ett eller flere proteiner. Til sammen fungerer disse genene som en detaljert plantegning som beskriver hvordan kroppen skal bygges opp og virke.

– Når man snakker om genetikken, eller arvelæren, bak en sykdom, er det viktig å skille monogene sykdommer fra de polygene, forklarer Fredrik Piehl, foreleser ved Karolinska Universitetssjukhus i Stockholm. Monogene sykdommer er forårsaket av en medfødt variant av ett eneste gen. Et eksempel på en monogen sykdom er den såkalte familiære formen av Alzheimers sykdom som ofte forekommer relativt tidlig i livet. Dersom en av foreldrene er rammet av denne sykdomsvarianten, er det stor risiko for at barna blir rammet etter hvert. Monogene sykdommer er imidlertid uvanlig. De fleste av de store nevrologiske sykdommene – de ikke-familiære formene av Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom og MS – er polygene og oppstår som følge av en kombinasjon av arv og miljø.

Anlegg for MS øker risikoen for å bli rammet
Risikoen for å få MS er større dersom noen i familien er rammet av sykdommen. Dette bekrefter at det finnes en form for arvelig komponent. Dersom en av foreldrene har MS, er det 1–5 prosent risiko for at man selv blir rammet av sykdommen. For en enegget tvilling er risikoen for å få MS inntil tretti prosent dersom den andre tvillingen er rammet. For toeggede tvillinger er risikoøkningen like stor som når det gjelder andre helsøsken som ikke er like gamle – ca. 5 prosent.

Eneggede tvillinger har i motsetning til andre familiemedlemmer helt identiske arveanlegg, så disse tallene viser at arveanlegg har stor betydning for om man rammes av MS eller ikke. Men de viser også at arveanlegg ikke er alt. Også miljøet spiller en rolle.
– MS er for eksempel vanligere i Nord-Europa enn i Afrika, fortsetter Fredrik Piehl. Dette er noe som kan tyde på at det i den europeiske befolkningen er vanligere å ha anlegg for å bli rammet av sykdommen. Men dette kan også forklares ut fra miljøforskjeller.

Parasittsykdommer har vist seg å redusere risikoen for å bli rammet av autoimmune sykdommer (sykdommer som er forårsaket av et overaktivt immunforsvar). I Afrika er det vanligere å bli rammet av parasittsykdommer enn i Nord-Europa.

Nye metoder har gitt resultater
Siden 1960-tallet har metodene for å undersøke gener blitt stadig mer utviklet. I dag kan vi blant annet bruke avanserte kiselchips som gjør det mulig å studere mer enn 100 000 genetiske markører i én og samme prøve. Det gjør at vi kan studere alle menneskets 30 000 gener, selv om det fremdeles er langt frem til å få en nøyaktig gensekvens.

– De første rapportene med denne undersøkelsesmetoden bekrefter tidligere resultater, som viser at utviklingen av MS synes å ha en forbindelse til det såkalte HLA-komplekset, forteller Fredrik Piehl. Dette er en gruppe gener som blant annet står bak bortstøtingsreaksjonene som kan forekomme i forbindelse med organtransplantasjon. Denne spesielle gruppen av gener spiller en viktig rolle for vårt immunsystem.

Enkelte sett av HLA-komplekset medfører en økt risiko for å bli rammet av noen av de autoimmune sykdommene. I Sverige er det ca. 15 prosent av befolkningen som har den typen av HLA-kompleks som knyttes til MS. Hos disse personene er risikoen for å utvikle MS ca. tre ganger større enn hos den øvrige befolkningen.

– Det finnes også arveanlegg utenfor HLA-komplekset som påvirker risikoen for å utvikle MS, fortsetter Fredrik Piehl. Man har imidlertid ikke greid å identifisere disse arveanleggene ennå, ikke minst fordi de hver for seg bare har en marginal påvirkning av risikoen for å få MS. Det er imidlertid sannsynlig at kombinasjoner av ulike arveanlegg sammen kan medføre en betydelig risikoøkning.

Som å legge et stort puslespill
Selv om man har en medfødt genvariant som øker risikoen for MS, er fremdeles risikoen for å utvikle sykdommen ikke spesielt stor. Vi kan spørre oss om det er så smart å undersøke disse genvariantene når de likevel ikke har noen spesielt stor påvirkning av hvem som rammes.

– MS er en kompleks sykdom, svarer Fredrik Piehl. Å forstå en slik sykdom er som å legge et stort puslespill. Dersom man identifiserer én puslebrikke, blir det enklere å identifisere flere brikker. Det foregår mye forskning på autoimmune sykdommer, og større kunnskap gir nye innfallsvinkler. Blant annet har man sett at risikoen for å få kronisk leddgikt hos personer med en bestemt variant av HLA-komplekset er tidobbelt så høy dersom personen også røyker.

Akkurat nå pågår en epidemiologisk undersøkelse i Sverige med navnet EIMS. Denne studien omfatter 1600 personer som nylig har fått diagnosen MS. Pasientene fyller ut spørreskjemaer med spørsmål om miljø og livsstil, og det blir tatt blodprøver for videre analysering. Forskerne håper at denne studien vil vise om det finnes forbindelser mellom medfødte arveanlegg og forskjellige miljøfaktorer.

Blodprøve for å finne egnet behandling?
Sykdommen MS kan komme til uttrykk på svært ulike måter hos ulike individer. Noen får en mild form av MS, mens andre får en vanskeligere sykdom. En del får akutte forverringsperioder med jevne mellomrom, mens andre sjelden får forverringsperioder, men kanskje da istedet får en mer varig funksjonssvekkelse. Kan det finnes en genetisk forklaring på hvorfor sykdommen kan ha så ulike forløp?

– Når det gjelder den medisinske behandlingen av MS, har denne god effekt hos mange pasienter, men ikke hos alle, fortsetter Fredrik Piehl. Men det er vanskelig å oppdage om virkningen uteblir ettersom sykdommen ser så ulik ut hos forskjellige individer. Dersom man finner en genetisk forklaring, kunne det bli lettere å bestemme behandlingen, f.eks. med en blodprøve.

Helsevesenet har i dag tilgang til flere forskjellige MS-behandlinger, og man ønsker jo selvsagt å sette i gang med en egnet behandling så tidlig som mulig. Hvis man ved hjelp av en blodprøve kan se hvilken type MS-sykdom pasienten risikerer å bli rammet av, blir valget av medisinering lettere. For pasienten er det selvsagt også verdifullt å få vite hvordan prognosen fremover er.

– Det ser håpefullt ut for fremtiden, avslutter Fredrik Piehl. Etter hvert som teknologien og metodene forbedres, vil de som forsker på MS og genetikk, oppdage stadig mer. Med en bedre forståelse av hvorfor MS oppstår, øker muligheten til å utvikle effektive behandlinger.


Tekst: Ingela Andersson