For å skrive ut, klikk printer ikonet i menyen over, eller trykk [Ctrl]+[P] på tastaturet ditt.

Svar på gåtefull sykdom leder til 1600-tallet

Hvordan har det seg at mange som bærer et bestemt arveanlegg får MS, men ikke alle, og at andre som har MS, faktisk ikke bærer nettopp det arveanlegget? Og hvilke gener påvirker egentlig forekomsten av MS? Forskeren Kerstin Imrell har viet mange år til disse spørsmålene. Svaret søktes i et lite sogn i Värmland, og sporene førte tilbake til 1600-tallet og til immigrantene Pål og Elin fra Øst-Finland.

Kerstin Imrell, doktor i eksperimentell nevrologi på Karolinska sykehus i Stockholm, har forsket på MS siden 2000. I doktoravhandlingen studerte hun forholdet mellom arveanlegget vårt og forekomsten av MS.

Rundt 30 prosent av hele befolkningen bærer det mest kjente MS-arveanlegget, men majoriteten får aldri MS. Samtidig har kun om lag 60 prosent av dem som utvikler sykdommen dette arveanlegget.
Målet for forskningen var å finne sykdomsgenene for MS, altså å prøve å finne de genene som påvirker forekomsten av sykdommen.

– Mitt utgangspunkt var å finne individer med MS som jeg måtte anta delte arveanlegg. Ett eksempel er slektninger – er man i slekt og deler sykdommer, har man kanskje samme nedarvede arveanlegg.

Hjelp fra slektsforskere
For å være sikker på at arveanlegget kom fra samme kilde og for å få en tilstrekkelig stor pasientgruppe, måtte Kerstin gå langt tilbake i tiden. Hun fikk hjelp fra slektsforskerne Gerd Eltenius og Arne Linnarud samt en av sine lærere, dosent Anne-Marie Landtblom, som i studier har kartlagt forekomsten av MS. Landtblom oppdaget da at sognet Lysvik i Värmland har uvanlig mange MS-rammede og at mange nedstammer fra et par skogfinner, Pål og Elin, som innvandret fra Øst-Finland på 1600-tallet.

– Å ha MS er betydelig vanligere der enn i resten av landet. I min forskning har vi konsentrert oss om dem som fortsatt bor i bygden. Dette genetiske prosjektet er bare ett av MS-forskningsprosjektene Anne-Marie Landtblom startet i Lysvik, forteller Kerstin Imrell og fortsetter:

– Det er viktig å påpeke at disse menneskene ikke er hva vi i dag vil kalle i slekt med hverandre i og med at det har gått i gjennomsnitt elleve generasjoner fra Pål og Elin.

Elleve fjerne ”slektninger”
Elleve svært fjerne slektninger i Lysvik ble valgt ut. Deres arvemasse ble analysert og deretter studert for hvilke DNA-områder de delte. For å være sikre på at de delte DNA-områdene ikke var tilfeldige, måtte de dele så store områder at det er sannsynlig at de er arvet fra felles forfedre. Et visst antall slektninger med MS måtte dessuten dele et felles anlegg for at nettopp det anlegget skulle ha med sykdommen å gjøre.

– Sannsynligheten for at minst fire av de elleve individene deler et arveanlegg ved en tilfeldighet er veldig liten med tanke på det fjerne slektskapet. Det er da sannsynlig at et delt arveanlegg beror på en delt diagnose. Vi fant fem områder i arvemassen der minst fire individer delte arveanlegg. Det var da sannsynlig at det kom fra Pål og Elin.

Forenklet kan det beskrives slik: Sannsynligheten for at elleve personer som deler samme sykdom og som er så fjerne slektninger skal ha et felles arveanlegg, er trolig liten. Når det viser seg at de deler fem områder i arvemassen, er det sannsynlig å anta at disse fem områdene har med det faktum å gjøre at de deler samme sykdom.

Støtte i litteraturen
For Kerstin Imrells del begynte nå arbeidet med å søke støtte for sine resultater i litteraturen. Hun ville finne ut om de fem områdene hun identifiserte, også i andre studier viste seg å ha med MS-sykdommen å gjøre.

– Ettersom jeg bare studerte elleve personer, var det viktig å sammenligne mine data med resultater fra andre MS-studier.
Og hun fikk et treff med en gang – et av områdene hun hadde funnet, viste seg å dekke nettopp det mest kjente MS-arveanlegget, som man fra tidligere vet har størst innvirkning på risikoen for MS.

– Det var en utrolig følelse, og jeg ringte læreren med det samme. Jeg var målløs! For fire av de fem områdene Kerstin Imrell identifiserte, fant hun stor støtte i litteraturen for at disse har forbindelse med MS.
– Det var en helt uvirkelig følelse. Jo flere treff jeg fikk, desto mer forbløffet ble jeg. Det er slike øyeblikk man drømmer om som forsker.

De ulike områdene som Kerstin Imrell fant, dekker blant annet gener som er viktige i signaloverføringen mellom nervecellene og i kroppens immunforsvar – hvilket er relevant da MS er både en nevrologisk og immunologisk sykdom. Kanskje viser disse resultatene at det trengs svakheter i begge disse systemene for å utvikle sykdommen – i alle fall kanskje tilfellet er nettopp slik hos de studerte individene. Men dette er fremdeles på et hypotetisk nivå og må redegjøres ytterligere.

Ny måte å gjøre studier på
For selv om prosjektet er avsluttet, er det fortsatt mye igjen å studere.
– Man kan gå videre og studere hvor de eksakte forandringene i disse arveanleggene ligger. Jo mer kunnskap man har, desto lettere kan det være å forstå sykdommen og dens opprinnelse. Hvis vi vet hvor i DNA-kjeden noe skjer, kan det være lettere å finne ut hvordan vi skal kunne påvirke det, sier Kerstin Imrell og fortsetter:

– En annen verdifull innsikt, som jeg tror kan få betydning, er at det har vist seg at det går an å forske med ekstremt få individer når man leter etter arveanlegg for en kompleks sykdom. Det er en ny måte å gjøre studier på – og den fungerer.

Kerstin Imrells avhandling finnes på: http://diss.kib.ki.se/2009/978-91-7409-515-9/

Siden er utskrevet fra: www.multippelsklerose.no

© Biogen Idec Norway AS

Materialet er beskyttet av loven om opphavsrett.
Ettertrykk eller annen kopiering er forbudt.